HJELP! jeg vil leve!



Noen gang sett p andre mennesker, og misunnet deres "insanety"?
Noen gang bare hatt lyst slippe deg ls, og ikke bry deg det dugg om andre rundt deg? Hvor ingen dmmer eller kaller deg idiot bare for att du selv trr, i stede for dem?
Drmt om kunne le hyt av ingenting, synge for deg selv, snakke med deg selv, mens andre er til stede, og drmt deg vekk?
Noen gang sett p ting du skulle nske du kunne knuse i tusen biter, for s reparere det etterp?

Jeg var en av dem som ikke gadd bry meg fr, jeg var nesten hemningsls, jeg kunne st midt p pen gate hyle for full hals, kjenne friheten strmme gjennom kroppen min. Jeg kunne si AKKUART det JEG ville, uten bry meg om andre rundt meg.
Jeg kunne danse, le og vre meg selv 100% uansett hvor jeg var!
Jeg lo av ting andre ikke torde le av, jeg s ting som andre ikke s, og hrte det folk ikke hpet att jeg hrte, jeg kunne le av det, for s snu det mot dem senere.

N, n er jeg stille, tenker meg om 10 ganger fr jeg sier noe. Jeg kan ikke lengre vre meg selv 100%, jeg kan ikke pne sinnet mitt, jeg fler meg lst i ett bur! Med rene fylt av kritikk som jeg en gang ikke brydde meg det dugg om! Kritikk om jeg var full konstant, eller om jeg i det hele tatt var psykisk stabil pga min oppfrsel.
Jeg har alltid hatt mye energi i kroppen, siden jeg var lita, og nr jeg blir gira, kan det virke som jeg skifter personlighet, men det som skjer er att jeg helt simpelt er glad eller fylt med energi.
Jeg holder meg selv tilbake bde fysisk og psykisk, noe jeg har ftt kommentarer fra av de som kjenner meg godt, som ikke er s mange lengre. Det er kun noen f stykker jeg klarer vre meg selv 100% sammen med, i det siste har jeg til med funnet noen som faktisk tester meg mentalt, noe som jeg liker, det fr meg til vkne, fler meg mer oppegende, selv om jeg i yeblikket kanskje fler meg dum, s vet jeg i bunn grunn hva det er snakk om. Siden ingen venner fr har hadd samme mulighet til teste meg slik, er dette noe nytt, skremmende, men jeg elsker det!

Men, skulle nske jeg hadde det i meg til slippe meg ls som fr, vre mer meg blant folk, og mindre skeptisk og analyserende! Jeg er definitivt ikke sjenert, som noen kanskje tror, jeg fler bare ikke att jeg er bra nok i en samtale, eller andre ting.

Jeg vil vre meg selv av til , uten tenke over ting! Ikke den analyserende blra jeg har blitt n! Jeg vil le og smile hemningsls, til jeg ligger kveles p bakken! Jeg vil hoppe opp og ned, vre barn igjen! Ikke noen voksen, ikke enda! Jeg er fortsatt student!

Jeg har vett! Og tenker noenlunde voksent! Men hvor i huleste helvete str det att jeg M oppfre meg som en til en hver tid????
Virker som samfunnet i dag, s er det blitt slik! Jeg vil ikke ha det slikt, hjelp meg!!

S, til alle dere som fler det samme, ikke vr voksen hele tiden, slipp dere ls fr det er for sent, la tankene spinne, kroppen danse og stemmen le! Ikke glem att livet er til for leve, vi er ikke zombier enda! Ikke alle! Noen har fortsatt liv!


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits