HJELP! jeg vil leve!

 



Noen gang sett på andre mennesker, og misunnet deres "insanety"?
Noen gang bare hatt lyst å slippe deg løs, og ikke bry deg det dugg om andre rundt deg? Hvor ingen dømmer eller kaller deg idiot bare for att du selv tørr, i stede for dem?
Drømt om å kunne le høyt av ingenting, synge for deg selv, snakke med deg selv, mens andre er til stede, og drømt deg vekk?
Noen gang sett på ting du skulle ønske du kunne knuse i tusen biter, for å så reparere det etterpå?

Jeg var en av dem som ikke gadd å bry meg før, jeg var nesten hemningsløs, jeg kunne stå midt på åpen gate å hyle for full hals, å kjenne friheten strømme gjennom kroppen min. Jeg kunne si AKKUART det JEG ville, uten å bry meg om andre rundt meg.
Jeg kunne danse, le og være meg selv 100% uansett hvor jeg var!
Jeg lo av ting andre ikke torde å le av, jeg så ting som andre ikke så, og hørte det folk ikke håpet att jeg hørte, jeg kunne le av det, for å så snu det mot dem senere.

Nå, nå er jeg stille, tenker meg om 10 ganger før jeg sier noe. Jeg kan ikke lengre være meg selv 100%, jeg kan ikke åpne sinnet mitt, jeg føler meg låst i ett bur! Med årene fylt av kritikk som jeg en gang ikke brydde meg det dugg om! Kritikk om jeg var full konstant, eller om jeg i det hele tatt var psykisk stabil pga min oppførsel.
Jeg har alltid hatt mye energi i kroppen, siden jeg var lita, og når jeg blir gira, kan det virke som jeg skifter personlighet, men det som skjer er att jeg helt simpelt er glad eller fylt med energi.
Jeg holder meg selv tilbake både fysisk og psykisk, noe jeg har fått kommentarer fra av de som kjenner meg godt, som ikke er så mange lengre. Det er kun noen få stykker jeg klarer å være meg selv 100% sammen med, å i det siste har jeg til å med funnet noen som faktisk tester meg mentalt, noe som jeg liker, det får meg til å våkne, føler meg mer oppegående, selv om jeg i øyeblikket kanskje føler meg dum, så vet jeg i bunn å grunn hva det er snakk om. Siden ingen venner før har hadd samme mulighet til å teste meg slik, er dette noe nytt, å skremmende, men jeg elsker det!

Men, skulle ønske jeg hadde det i meg til å slippe meg løs som før, være mer meg blant folk, og mindre skeptisk og analyserende! Jeg er definitivt ikke sjenert, som noen kanskje tror, jeg føler bare ikke att jeg er bra nok i en samtale, eller andre ting.

Jeg vil være meg selv av å til å, uten å tenke over ting! Ikke den analyserende blæra jeg har blitt nå! Jeg vil le og smile hemningsløs, til jeg ligger å kveles på bakken! Jeg vil hoppe opp og ned, være barn igjen! Ikke noen voksen, ikke enda! Jeg er fortsatt student!

Jeg har vett! Og tenker noenlunde voksent! Men hvor i huleste helvete står det att jeg MÅ oppføre meg som en til en hver tid????
Virker som samfunnet i dag, så er det blitt slik! Jeg vil ikke ha det slikt, hjelp meg!!

Så, til alle dere som føler det samme, ikke vær «voksen» hele tiden, slipp dere løs før det er for sent, la tankene spinne, kroppen danse og stemmen le! Ikke glem att livet er til for å leve, vi er ikke zombier enda! Ikke alle! Noen har fortsatt liv!


Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits